Når enighet blir farlig – om flokkmentalitet, kaskader og gruppepolarisering

Alle var enige. Det burde kanskje gjort deg mer bekymret enn beroliget. I ledergrupper kan enighet være et tegn på god samhandling – men også på at viktige motforestillinger aldri kom tydelig frem.

Du sitter i et ledermøte.
En sak skal avgjøres.
Den første som uttaler seg, er positiv. Den neste også. Deretter følger flere på. Argumentene virker fornuftige. Stemningen er god. Gruppen ser ut til å nærme seg enighet.
Så kommer turen til deg.
Du er ikke helt overbevist.
Det er noe som skurrer.
Likevel sier du ingenting.
Kanskje har de andre vurdert dette grundigere enn deg. Kanskje er du den som har misforstått. Kanskje er det ikke verdt å bremse en prosess som allerede ser ut til å ha funnet sin retning.
Fem minutter senere er beslutningen tatt.
Alle var enige.
Eller var de egentlig det?

Vi påvirker hverandre mer enn vi tror

Vi liker å tenke at ledergrupper består av selvstendige mennesker som vurderer fakta og trekker egne konklusjoner.
Og det gjør de – til en viss grad.
Men samtidig skjer det noe annet.
Vi lytter til hverandre. Vi observerer hverandre. Vi justerer oss etter hverandre.
Det er sjelden noen reiser seg og sier:
«Nå skal jeg påvirke dere.»
Likevel skjer det hele tiden.
Når flere mennesker diskuterer den samme saken, påvirker de ikke bare beslutningen. De påvirker også hverandres vurderinger av beslutningen.
Det er en styrke når gruppen bidrar med ulike erfaringer og perspektiver.
Men det kan også bli en svakhet.
For når mennesker påvirker hverandre samtidig, oppstår det mekanismer som gradvis kan gjøre vurderingene smalere i stedet for bredere.
Og det skjer ofte uten at noen legger merke til det.

De største feilene i ledergrupper oppstår ofte fordi folk begynner å tenke for likt.

Når den første stemmen får for stor betydning

Tenk deg at du skal vurdere et forslag.
Den første som uttaler seg sier:
«Dette virker som en god idé.»
Det høres uskyldig ut.
Men akkurat da kan retningen for resten av diskusjonen være satt.
Hvis du vurderer saken alene, bygger du naturligvis på det du selv vet og tenker.
I grupper skjer noe annet.

De første stemmene i rommet setter ofte retningen for resten av diskusjonen. Ikke nødvendigvis fordi de har rett, men fordi de kommer først.
Forskningen omtaler dette som kaskadeeffekter.
Når én idé først får fotfeste, begynner resten av samtalen å dreie rundt den. Andre perspektiver får mindre plass. Alternative forklaringer blir sjeldnere utforsket.
Gradvis blir det stadig vanskeligere å se saken på andre måter.

Flokken trenger ingen leder

Når vi hører ordet flokkmentalitet, ser mange for seg en sterk leder som får alle andre til å følge etter.
Men slik fungerer det ofte ikke.
Flokkmentalitet oppstår ikke nødvendigvis fordi noen leder flokken.
Den oppstår fordi vi følger hverandre.
Hver enkelt deltaker gjør små justeringer basert på det de andre sier og gjør. Ingen bestemmer utviklingen alene. Likevel begynner gruppen gradvis å bevege seg i samme retning.
Det er lett å tro at retningen må være riktig når mange beveger seg samme vei.
Men problemet er at retningen ikke nødvendigvis er riktig.

Den er bare felles.

Når gruppen blir mer ekstrem

Som om ikke dette var nok, viser forskning at grupper ofte gjør noe enda mer overraskende.
De forsterker holdningene sine.
Når mennesker med noenlunde like utgangspunkt diskuterer sammen, ender de ofte med sterkere og mer bastante standpunkter enn de hadde før diskusjonen startet.
Fenomenet kalles gruppepolarisering.
Det betyr ikke at gruppen nødvendigvis tar feil.
Men den blir ofte sikrere på at den har rett.
Og jo sikrere vi blir, desto mindre nysgjerrige blir vi gjerne på informasjon som peker i en annen retning.
Det er lett å tro at enighet er et tegn på kvalitet.
Noen ganger er det.
Andre ganger er det et tegn på at gruppen har sluttet å utforske alternativene.

Enighet er ikke målet

Mange ledere legger stor vekt på å skape samhold og konsensus.
Det er forståelig.
Men gode beslutninger handler ikke først og fremst om enighet.

De handler om kvaliteten på vurderingene som leder frem til beslutningen.
I noen tilfeller vil gode prosesser ende med bred enighet.
I andre tilfeller vil de avdekke reelle forskjeller som må diskuteres grundigere.
Begge deler kan være tegn på en sunn ledergruppe.

Det viktigste spørsmålet

I mange ledergrupper blir spørsmålet:
«Er vi enige?»

Kanskje burde vi oftere spørre:
«Hva er det vi ikke har vurdert ennå?»

Det ene spørsmålet søker bekreftelse.
Det andre søker innsikt.
Og det er som regel innsikten – ikke enigheten – som gjør beslutningene bedre.

Kilder

1. Meland, N.T. (2015). En god beslutning – 7 grep for å velge rett. Cappelen Damm.
2. Sunstein, C. R. & Hastie, R. (2014). Wiser: Getting Beyond Groupthink to Make Groups Smarter. Harvard Business Review Press.
3. Gigerenzer, G. (2007). Gut Feelings: The Intelligence of the Unconscious. Viking Penguin.